turbonellos blogg

Jeg har spurt meg selv dette spørsmålet, flere ganger.

I Det store norske leksikon står det følgende om religion:

“Religion, er uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være den egentlige virkelighet og de grunnleggende verdier i tilværelsen. Vanligvis forutsetter også religion at denne virkelighet og disse verdier er knyttet til en dimensjon i tilværelsen som går ut over, eventuelt er radikalt forskjellig fra, hverdagens håndgripelige tilværelse.”

Les mer på: http://www.snl.no/religion

Jeg mener denne definisjonen av religion, er litt uklar. Og her ser jeg rom for å filosofere litt... Jeg er glad i å filosofere, og i dag så tenkte jeg å virkelig prøve å sette ting på spissen for å få oppklaring i ting...

Det er nemmelig ikke en klar enighet blandt folk hva religion er, eller hva det vil si å være religiøs, og det viser alle diskusjonene rundt temaet. Og som du ser under her, så blir mitt argument bekreftet:

“I antikken ble religion gitt to ulike forklaringer som sammen fremhever vesentlige sider ved fenomenet. Dels ble religio avledet av relegere, 'lese om igjen', dvs. overholde nøyaktig (Cicero), dels av religare, 'binde, være bundet' (til guddommen) (Lactantius). Religionens uttrykksformer griper inn på alle områder av menneskelivet og viser en uendelig variasjon alt etter tid og sted. Derfor er det ikke mulig å gi en allmenngyldig definisjon av selve fenomenet religion.”

Alle, til og med mennesker som ikke bekjenner seg til noen religion (religion slik som for eksempel: kristendom, islam, buddhisme, og så videre); de utrykker også holdninger til hva de anser for å være den egentlige virkelighet, og de har også grunnleggende verdier i tilværelsen sin. Så det er ingen definisjon på 'religion' som er særegen for religion, dersom ikke religion er et begrep som skal forsøke å beskrive alle mulige former for oppfattning av virkeligheten da...
Noe jeg tror det ikke er.

Jeg tror vi alle opplever virkeligheten ulikt, og at vi befinner oss i forskjellige "tolkninger" (subjektive oppfatninger) av den samme virkelighet som vi alle deler.

Den andre settningen i det øverte sitatet, er også ganske uklar...
"Hverdagens håndgripelige tilværelse" - er et ganske svevende uttrykk. Tilværelsen er ikke en fysisk eller materiell ting eller objekt man kan gripe; tilværelsen er noe man opplever mens man lever, og noe som man befinner seg inne i.

Alle, uansett livssyn (forståelsen av den virkeligheten som livet utfolder seg i) må tro og mene noe om den virkeligheten vi lever i, og hvorvidt det er sannsynelig at det eksisterer mer enn hva tilværelsen tilater oss å oppfatte her og nå. Er religion en tilstand i menneskesinnet som eksisterer når menneskene lager seg opp tanker, meninger og oppfattninger av verden og virkeligheten/tilværelsen; som går ut over hva en kan se og berøre? I såfall er ikke det min erfaring... Det er ikke min oppfatning av hva en religion er for noe. Det eksisterer flere ting i vår tilværelse og virkelighet enn det fysiske og håndgripelige. For eksempel finnes hat og kjærlighet, og det finnes sjalusi, grådighet, hevngjerrighet, likegyldighet, kriminalitet, og så videre. Dette er ting som ikke er fysiske objekter, men som er en del av virkeligheten og tilværelsen som vi alle deler, og alle vet hva dette er... Ergo eksisterer det ting i vår virkelighet som ikke er fysisk håndgripelige - mye av det er usynlig - og det meste forsøker å beskrive det "åndelige/spirituelle" i menneske-tilværelsen.

Himmel og helvete er virkelige steder i et menneskets sinn; de eksisterer i 'bildenes og drømmenes verden', og de har opphav i denne virkeligheten som alt annet, og vil påvirke vår virkelighet. Det er verdener som mennesker skaper med bevisstheten.

Dersom man syntes det er logisk og sannsynelig at dette er steder som man først sendes til etter man er død, og at det også er logisk at det er hva det enkelte mennesket tror eller ikke tror som er det avgjørende for hvilket av disse to stedene det enkelte mennesket havner etter å ha levd sitt liv her på denne jorda .... er det da man begynner å gå utover i den gråsonen av den virkelighet som absolutt alle aksepterer, og inn i et religiøst perspektiv eller tolkning av virkeligheten?
Er det når man åndelig (mentalt og forståelsesmessig) sett: "bryter med det naturlige" eller "den sunne fornuften" - at man går over til den religiøse sfære?

For det kan jo ikke sies å være fornuftig å mene og tro at mennesker skal/eller burde dømmes etter hva slags livsyn de har? Eller det å tro at et super-intelligent overmenneskelig vesen med fornuften i god behold; faktisk selv syntes at denne inndelingen av menneskene er rimelig og fornuftig, eller til og med rettferdig - jeg mener når alt kommer til alt? Vel, nei... Sett på en annen måte, så ble jo himmel og helvete først og fremst dannet innen de hedenske mysterie-religionene. De kom senere til å fargelegge innholdet i den kristne religionen betraktelig, og i dag tror man gjerne at himmel og helvete har en "kristen opprinnelse"... Himmel og helvete var nok i begynnelsen, bare ideer... Ideer som de store lærde vismenn i oldtiden helt sikkert trodde ville endre verden til det bedre bare de plantet disse ideene som forestillinger, i uinnvidde menneskers sjeler (sinn). Ved å "lansere" (forkynne) disse forestillingene innen de store organiserte trosformene, skulle det føre til bedre moral i befolkningen.

Utdrag fra boken "Jesusmysteriene";

De orfiske mysteriene, var viden kjent i antikkens verden for sine livaktige beskrivelser av pinslene som ventet ugjerningsmenn i livet etter døden. Som en moderne autoritet påpeker: «Orfikerne skapte den kristne forestillingen om skjærsilden.» Og faktisk har forskeren Franz Cumont vist at de livaktige beskrivelsene av de velsignedes lykke og syndernes lidelser som er funnet i orfiske bøker, ble overtatt av de jødiske Esras bøker, hvorav de senere ble skrevet i det første århundret v.t. og inkludert blant de apokryfe skriftene i noen versjoner av Det nye testamentet; disse hedenske forestillingene om livet etter døden ble så utviklet av den hellige Ambrosius og ble dermed katolisismens standard billedbruk. Intet under da at når tidlige kristne kom over passasjer hos Platon angående avstraffelsen av sjeler i Tartaros, det greske helvetet, fant de det vanskelig å forklare hvordan hedningene kunne ha foregrepet deres egen doktrine om helvetesilden.

I Faidon, for eksempel, beskriver Platon en «svær sjø som står i lys lue ... og koker av vann og gjørme». I det ikke-kanoniske kristne skriftet Peters åpenbaring finner vi at den samme skjebnen venter synderne i underverdenen, som vil bli fanget i «en svær sjø fylt av brennende gjørme».

Celsus levner ingen tvil om at kristne forestillinger om himmel og helvete i alt vesentlig er lånt fra mysteriene. Han skriver:

Nå ber de kristne om at de etter alt slit og møye her nede skal komme inn i himmelriket, og de er enige med de gamle systemene i at det finnes syv himler og at sjelens vei går gjennom planetene. At deres system bygger på eldgamle forestillinger, fremgår av en lignende tro i de gamle persiske mysteriene knyttet til Mithras-kulten.

Mithrasmysteriene lærte ganske riktig, som kristendommen, om alt det fryktelige som ventet de fordømte i jordens indre, og om gledene for de frelste i et himmelsk paradis. Troen på syv himler er ikke blitt overlevert til oss i den moderne kristenheten, men var fremherskende blant de tidlige kristne. Det er den Paulus hentyder til når han sier at han er blitt rykket bort til den tredje himmel. Den kristne entusiasmen for lidelsene til de fordømte i helvete minner Celsus om de mer overtroiske innvidde i Bacchusmysteriene:

De kristne babler om Gud dag og natt på sin respektløse og besudlede måte; de inngir ærefrykt hos de uvitende med sine falske beskrivelser av straffene som venter dem som har syndet. Slik oppfører de seg som vokterne av de bakkiske mysteriene.

Mysterienes mer opplyste vise betraktet dette som rene skrekkhistorier som skulle anspore til bedre moralsk oppførsel.

Frykten for å komme til helvete, eller vekke gudenes (guds) vrede, skulle stimulere til gode gjerninger, og håp om en himmelsk tilværelse... Resultatet ville da bli at denne verden ble et godt sted å være. Religionene er organisert i denne verden, og levereglene skal følges i denne verden, og som et resultat endres denne verdenen seg, forhåpentligvis; "Til en ny himmel og ny jord hvor rettferdighet bor"... Man kan bruke mange skremselsbilder på hva som ville skjedd med verden dersom alle hadde oppført seg dårlig mot hverandre, og ikke brydd seg om hverandre; gått rundt å baksnakket, vitnet falskt, vært falske, drept hverandre og så videre, og det ikke var noe rettsystem... Det ville blitt et rent helvete... Så hva er da motsettningen? Himmelen? Befinner vi oss da i en tilstand mellom himmel og helvete? I såfall er himmel og helvete noe som eksisterer i menneskesinnet både før og etter livet. Og dette trenger man ikke være religiøs for å tro at eksisterer... Eller gjør man? Uansett, er ikke det min erfaring... Min erfaring er at religion er organiserte former for tro, ikke hva vi som enkelt mennesker syntes, tror eller mener...

Plutark kaller underverdenens redsler for en «forbedringsmyte». Den kristne filosofen Origenes fremholdt likeledes at helvetes nitid utmålte redsler var usanne, men de burde gjøres kjent for å skremme de mer enfoldige troende. Såvel de hedenske vismenn som Origenes trodde på reinkarnasjon. Himmel og helvete ble betraktet som midlertidige tilstander av belønning og straff, etterfulgt av en ny menneskelig inkarnasjon.

Liv og død ble sett på som deler av en tilbakevendende «sirkel «-prosess, ikke som engangsbegivenheter som førte til evig belønning eller fordømmelse. Helvete var en lutrende erfaring som førte til videre menneskelig erfaring, og ved hjelp av den kunne hver eneste sjel vende tilbake til Gud. Etter sin død ble imidlertid Origenes fordømt som kjetter av Den romersk-katolske kirke for sin medfølende tro på at alle sjeler til sist ville bli frelst. Romerkirken forlangte at alle kristne skulle tro at noen sjeler ville pines i helvete til evig tid, mens de troende ville nyte evig frelse. Dette er den ene doktrinen om livet etter døden som Celsus betrakter som særegent kristen. Han skriver:

Nå vil man undres over hvordan menn som er så desperate i sin tro kan overtale andre til å slutte seg til dem. De kristne bruker diverse overtalelsesmetoder og finner på en del fryktinngytende tilskyndelser. Fremfor alt har de kokt sammen en helt motbydelig doktrine om evigvarende straff og belønning, som overgår alt filosofene (som aldri har nektet for at de urettferdige vil få sin straff eller de velsignede sin belønning) kunne ha forestilt seg.

Romerkirken lærte også at på dommedag ville det bli en apokalypse av ild som ville fortære alle ikke-kristne, mens de troende ville gjenoppstå fysisk. Celsus skriver forferdet:

Det er like latterlig av disse kristne å gå ut fra at når deres gud gjør bruk av ilden (som en vanlig kokk!), vil hele resten av menneskeheten bli grundig stekt, og at de alene vil unnslippe uten å bli svidd - ikke bare de som er i live når det skjer, vel å merke, men de sier at de som for lengst er døde vil stå opp fra jorden med den samme kroppen som de hadde før. Jeg spør deg: Er ikke dette et ormehåp? For hva slags menneskesjel er det som har bruk for et råttent lik av en kropp? Det faktum at enkelte jøder og til og med noen kristne forkaster denne læren om oppstående lik, viser bare hvor frastøtende den er; den er intet mindre enn kvalmende og umulig. Jeg mener, hva slags kropp er det som kan vende tilbake til sin opprinnelige natur eller bli den samme som den var før den råtnet opp? Og selvsagt har de ikke noe svar på det, og som i de fleste tilfeller hvor det ikke finnes svar, dekker de seg bak ordene «Intet er umulig for Gud».

----

At religion befatter seg med spørsmål som dreier seg om "den egentlige virkelighet" er ikke noe religionen er alene om. Filosofien befatter seg også med slike spørsmål. Som regel er den egentlige virkelighet annerledes, subjektivt definert, enn den håndgripelige/materielle, vertifiserbare virkeligheten som alle deler. Den egentlige virkeligheten er ikke den subjektive opplevelsen vi opplever hver for oss, her og nå... Eller er den? Eller kanskje det blir mer riktig å si at; Den egentlige virkeligheten, er den som er der uten vår tanke eller bevissthet, eller vår tolkning av den, men at den egentlige virkeligheten inneholder alle mulige tolkninger og oppfattninger av virkeligheten, samt at den inneholder alle opplevelsene menneskene har av den, samtidig? Det er derfor ingen egentlig virkelighet, bare én virkelighet som alle tolker forskjellig.

En tolkning, kan man jo kategorisere som en sannhet. Noe som er sant for meg, trenger ikke nødvendigvis være sant for deg... I min verden så kan det eksistere troll, men i din verden eksisterer det ikke noen troll... Om jeg sier at troll beskriver gretne og ondskapsfulle mennesker, eller sier at det er ånder, så blir det akkurat det samme, ånden er jo det som er inne i mennesket, altså sinnet, bare et annet begrep for det... Disse trollene, eller hva det enn er, de eksisterer jo i det mentale, altså i tankene og i forestillingsverdenen, eller i fantasien, og er derfor ikke noen usannhet... Men mange har ikke noen forestilling om troll, og det vil da ikke eksistere troll i deres virkelighet, i alle fall ikke i deres virkelighetsoppfattning. Det kan da heller ikke bare være én sannhet, men mange forskjellige sannheter basert på at det eksisterer forskjellige tolkninger, og opplevelser, forståelser av den nøyaktig samme virkeligheten.

Så når alt kommer til alt; er da en bestemt religion, det samme som et bestemt mønster av forestillinger, eller oppfattninger av virkeligheten som flere enn en person innehar og som derfor danner fellesbetegnelsen 'religion'?

En religion er altså en tegning av virkeligheten, eller en tankekonstruksjon med mange tilhengere? Altså en tankekonstruksjon som har kopiert seg selv, på samme måte som en trojan, i flere av oss, og skapt dette fenomenet som kalles religion?

Virkelighetsoppfattninger er smittsomt, svært smittsomt. Det er hvordan vi tenker som avgjør hva vi kan godta som sant og ikke sant, og når en gruppe tenker svært likt, så begynner man å kalle det religion... Religion blir vel spesifikke syn rundt livet og døden som flere enn en person innehar, som innebærer leveregler, normer, syn på liv og død og så videre... Og selv om ikke alle tenker helt likt eller har nøyaktig samme forestillinger - så eksisterer det svært store likheter, dermed så kommer de inn under samme kategori. Norge er et kristent land, påståes det... Er det fordi de fleste nordmenn bekjenner seg til Den norske kirkes tro og lære? Nei... Norge er en sekulær stat, og er en av de plassene på jorda hvor ateistisk/humanistisk livsyn, får mer og mer fotfeste i takt med befolkningens økende kunnskaper om sin egen art, sin egen historie, sin egen rases evolusjon og utvikling over mange miliarder år, og så videre... Flere og flere troende gir opp troen på at en allmektig Gud skapte alt samtidig for noen tusen år siden. Flere og flere troende konstruerer en modifikasjon i hjernen, slik at de kan kjøre kristendomslivsynsprogrammet samtidig som vitenskapsprogrammet, og selve religionen går igjennom en utvikling; Gud skapte ikke alt samtidig, men over tid... Evolusjonen var hans verktøy... For mange flatjordskristne og ungjord-kreasjonister som hardnakket påstår at jorden er seks tusen år, flat og firkantet, er dette rent kjetteri (Selvfølgelig) og de mener at vi alle burde forkaste naturvitenskapen og heller fokusere på oldtidens hellige skrifter uten å blande inn slike moderne vertifiserbare teorier og tankespinn... :)

Sverige er det minst troende landet i verden, hørte jeg for litt siden, og det viser en statestikk over troende og ikke troende i vårt naboland... Så at norge er et kristent land, har ingen ting med antallet kristne, eller at kristne er i flertall. De er verken i flertall i landet, eller i regjeringen. Norge er et kristent land fordi vi har en statsreligion, og fordi de første som organiserte og systematiserte, og satte grensene for Norge var kristne. Landet er bygget på kristne verdier. Det vil si verdier som i bunn og grunn kan karakteriseres som humanetiske eller mellommenneskelige...

----

Hvis en person inkluderer Gud, eller Guders eksistens i den virkeligheten vi alle deler, er det da et religiøst syn på virkeligheten? Hvorfor? Kommer det ann på hvordan en definerer Gud? Hva om man for eksempel erkjenner Gud som noe som befinner seg inne i menneskets sinn, og i drømmenes og bildenes verden? Er man da religiøs, er det ikke mer korrekt å betrakte dette som et mer filosofisk syn? Ettersom man setter kirkens etablerte sannheter i et filosofisk perspektiv? Er man religiøs dersom man hevder at Gud er det mennesket er dypest sett? Altså at mennesket har en guddommelig natur? At for eksempel, Jesus, er en skikkelse som egentlig repressenterer det beste i hver og en av oss, at det er det perfekte mennesket, som vi alle bør strebe etter å bli? Eller at det er, billedlig talt: Det Gode, som befinner seg inne i oss... Mens Satan billedlig talt er Det Onde som befinner seg inne i oss? Dersom man ser på det slik, så er man i alle fall, per definisjon, en gnostisk kristen. Altså en som ikke tolker skriftene bokstavelig, men som tar det meste svært billedlig og allegorisk, og metaforisk... Det aller meste i bibelen gir faktisk mye mer mening dersom det ikke tolkes som historiske begivenheter... Historiene er spekket med gåtefulle fortellinger der hvor moral, og etikk er svært viktige faktorer. Det er historier som skal lede til gnosis: altså innsikt. Ikke til blind og meningsløs tro på det overnaturlige og uforståelige... Meningen er vel egentlig å avduke menneskets mystiske indre natur, dets enorme potensial, dets skaperevne og så videre... Noe til ettertanke for enhver som ikke har tenkt denne tanken før, eller som ikke har hørt om gnostisismen...

Dersom man sier at man ikke tror på Gud eller Guder, er man da ikke religiøs? Nei. Det finnes religioner, og religiøse rettninger der hvor tilhengerne ikke dyrker noen Gud eller tror på noen Gud, men de blir likevel betraktet som religioner. Buddhisme er en slik religion som ikke dyrker noen Gud - men som i stedet forsøker å leve i tråd med læremesteren/vismannen Buddah sin livsvisdom og gode råd. Uansett, jeg har funnet steder hvor det påståes at Buddah faktisk sa rett ut at: Det er du selv som er Gud! - Alle oldtidens virkelig lærde, lærte vel bort det samme på den ene og den andre måten. Gud kan i den forståelsen være det beste i seg selv. Om man dyrker Gud i denne sammenhengen, så dyrker man det beste i seg selv, det gode, den naturlige livsgnisten i seg selv som altid er der, og som alltid vil være der, og man forsøker å leve et harmonisk liv uten løgn og selvbedrag. Er det foresten helt på trynet å påstå at det er mennesket som skaper verden? At det er det enkelte mennesket som "produserer" sin virkelighet/verden? Det syntes i alle fall ikke jeg... :)

----

Jeg tror jeg vil runde av nå, med å konkludere med at;
Religion(er) er organisert(e) form(er) for tro i et samfunn.
En religiøs er en som tilhører en bestemt religion\trosretning.

En religiøs er en som handler etter religiøse dogmer (læresetninger) som er blitt konstruert av andre enn seg selv. Gjerne blitt nedskrevet i oldtiden av så og si ukjente forfattere, som skrev ned deres tanker, og meninger, og som bakte dem inn i gode fortellinger eller likninger som vanskelig kan dokumenteres, bevises med moderne vitenskaplig metode. Dogmene er ofte tvetydige, og oppfattes forskjellig i forskjellige kulturer... Religiøse mennesker, er altså ikke mennesker som bare "tror" noe, eller som "håper" noe, - en personlig tro er ikke en religion - men en person som tror at sin religion er den eneste rette, er en religiøs person.

De fleste av dagens religioner baserer seg på skrifter, og de religiøse tror at reglene er blitt laget av mennesker som var direkte i kontakt med noe ikke-menneskelig (oftest av overjordisk karakter) da de skrev ned tankene, og drømmene sine. Ofte er vesenet (eller vesenene) menneskenes opphav og de har svaret på meningen med livet, og alt som er... Det vi ikke vet, det vet gudene... Dersom man ikke sier at det er det enkelte mennesket selv som er Gud da; Herre over sitt eget liv, og sine egne handlinger... Men en slik tro er ingen religiøs tro: siden religioner stort sett ikke handler om troen på seg selv, og på andre medmennesker, men troen på noe bedre, sterkere, eller mer perfekt enn mennesket selv ... som oftest av unaturlig og ikke-fysisk art...

----

Til slutt;

Jo eldre en religion er, jo mer sannsynlig må den være... Er det ikke slik?
Desto mindre menneskeheten visste om verden og naturen, desto mer sannsynlig er det jo at de sto nærmere sannheten enn dagens moderne mennesker??? Nei?

Desto mindre man vet om naturvitenskap eller historie, desto større er i alle fall sannsynligheten for at man hengir seg til bestemte religioner - det viser statistikk; Desto høyere utdanning en har, desto mindre religiøs er mann.

Noen oppsøker religiøse sammenhenger fordi de ikke føler at de får svar på det de ønsker andre steder. De som skulle ønske at det fantes spøkelser, ånder, energier eller guder. Disse menneskene ser også ut til å mene at livet er meningsløst uten disse religiøse ideene (ideene som jo ofte er formet av mennesker som ikke hadde tilgang til de naturvitenskaplige studiene, eller de filosofiske studiene vi har i dag), og de oppsøker ofte folk som har samme mening og synspunkter som dem selv og danner religiøse trosretninger. Det er en av flere definisjoner av hva religion er, og nå tror jeg at jeg har gått igjennom det meste.

Min yndlingsdefinisjon av religion er: "en feiltolkning av mytologi". Og feiltolkningen består nettopp i å knytte historiske referanser til symboler som egentlig refererer til noe åndelig. -Joseph Campbell

Takk for at du tok deg tid til å lese hele innlegget. Håper du likte innlegget! Om du ønsker å kommentere, så gjør det! Jeg setter pris på å få en kommentar på det jeg skriver!!! :)

turbonellos blogg

lørdag 26. mars 2011

Har fått meg ny blogg

tirsdag 15. mars 2011

Verdens beste nettside for bilder!!

søndag 13. mars 2011

Birger

Flat Earth Society Has Evidence!

tirsdag 8. mars 2011

Minecraft

søndag 6. mars 2011

Johnny Depp Speed drawing portrait in dry brush technique

onsdag 2. mars 2011

Hva er en religion?

fredag 25. februar 2011

Kjempeskilpadde

Genialt

lørdag 19. februar 2011

RADIOSEVEN - The Swedish Dance Floor - Originalet sedan 1999.